Min første synske opplevelse

Da jeg var 6 år var jeg sammen med min farmor og hadde min første synske opplevelse.

Det var vinter og det snødde. Snøen la seg som nysnø. Vi bodde i et rosa hus som sjefen til mine foreldre eide. Min eldste søster hadde nevnt for meg at hun hadde opplevd seg selv som synsk, men vi trodde ikke helt på det. Men nå er jeg sterkt overbevist om at min søster også er klarsynt.

Min farmor var på besøk, hun lå og leste en bok. Vi lå som vanlig å pratet lenge da farmor og farfar var på besøk, de var som våre ekstraforeldre. Mens vi skravler hører farmor og jeg noen som kommer til gården. Mamma og pappa sov. Vi tittet ut av vinduet, men så ingen ting.

Etter en liten stund hører vi de samme lydene igjen. Vi ser ut av vinduet og ser fotspor, men ingen menneske eller dyr. Vi ble redde. På det tidspunktet trodde jeg ikke på spådom, spådamer, spåtjenester og lignende. Og reddere ble vi, vi fulgte nemlig fotsporene og plutselig baknet det på døren. Pappa åpnet døren og der sto ingen…

Da vi fortalte pappa hva vi hadde sett trodde han ikke på oss. Han sa at det måtte ha vært en drøm. Vi tittet ut av vinduet for å se etter den mystiske skikkelsen, og den fortsatte å vandre over gårdsplassen vår. Frem og tilbake. Jeg hadde lyst til å spørre pappa om han trodde noen var født klarsynt. 

Min farmor og jeg har snakket om denne hendelsen flere ganger. Og det var slik min første synske opplevelse gjorde at jeg forsto at jeg var klarsynt. Jeg har etter denne hendelsen opplevd mange liknende hendelser. Jeg forsto at jeg er synsk og spådame. Jeg gir eksperthjelp til mennesker som trenger det i sitt liv. Denne historien sitter spikret i hodet mitt for alltid. Jeg kan faktisk spå mennesker, og det betyr mye for meg. Min første synske opplevelse ble ikke den siste, men det er den som sitter sterkest i minne.